Den flerkulturelle barnehagen i rurale områder: Nasjonal surveyundersøkelse om minoritetsspråklige barn i barnehager utenfor de store byene

I denne rapporten presenteres resultater fra en surveyundersøkelse gjennomført i barnehager i rurale strøk i sju fylker høsten 2009. 525 pedagogiske ledere og 288 styrere svarte på undersøkelsen. Undersøkelsen har hatt som mål å innhente kunnskaper om hva som kjennetegner flerkulturelle barnehager i rurale strøk. Kun 18 av Norges 430 kommuner faller utenfor den definisjonen vi har brukt av rural. Surveyen kan slik sees som relevant for kunnskap om profesjonsutøvelse i barnehager i store deler av Norge. I undersøkelsen er det lagt særlig vekt på å kartlegge profesjonsutøveres arbeid med minoritetsspråklige barn og deres familier, og bakgrunnstall som kan skildre et bilde av en del kontekstuelle forhold for pedagogisk virksomhet. Det er blant annet innhentet kunnskap om hvilke språk som er representert, hvordan barnehagen arbeider med språk og kartlegging av språk, hvilket innhold som presenteres i strukturerte aktiviteter, personalets utdanning og språk, og foreldresamarbeid. Det er gjort frekvensanalyser av svarene på alle spørsmålene i spørreskjemaene. Videre er det gjort variansanalyse på noen av spørsmålene. Rapporten vektlegger i stor grad å presentere resultater fra undersøkelsen. Disse er slik vi forstår det interessante for videre systematisk arbeid for å heve kompetansen blant personalet i barnehager. De er også interessante sett opp mot Kunnskapsdepartementets fokus på kvalitet på innholdet i barnehagen. Resultatene viser at det i alle kommuner i de sju fylkene finnes minoritetsspråklige barn i barnehage. 84 prosent av styrerne svarer at det i dag går flerspråklige barn i deres barnehage. De resterende 16 prosent har arbeidet med minoritetsspråklige barn de siste tre årene. Det er imidlertid
få barn med flere språk i hver barnehage, i ca. 31 prosent går det ett eller to tre eller fire flerspråklige barn. Omtrent 80 prosent av minoritetsspråklige barn i barnehager i rurale områder, har enten polsk, somalisk, arabisk eller somalisk som morsmål. Et sentralt funn er at det kun er 3 prosent av profesjonsutøvere i undersøkelsen som har fordypning og/eller videreutdanning i flerkulturell pedagogikk eller liknende. Dette ser ut til å gjenspeile seg i den praksisen som respondentene rapporterer. Et eksempel er hva slags innhold som velges i strukturerte aktiviteter i barnegrupper. Det ser også ut til at styreres utdanningsbakgrunn i flerkulturell pedagogikk har betydning for den pedagogiske praksisen barn og foreldre møter i barnehagen i rurale områder. Videre er fraværet av minoritetsspråkene i de rapporterte pedagogiske praksiser
slående. Det ser ut til at norsk dominerer, både når det gjelder kulturelle uttrykk og innhold, og når det gjelder språk. Norsk i denne sammenheng kan se ut til å bevege seg innenfor en monokulturell betydning.